Limoncello
Solskinn. Varme. Vakre strender. Et tårn i gul-beige troner over bukta. Ved siden av: noe som likner inngangen til en enorm hule og en fjellrygg der bussen tuter viltert hver gang den runder. Og på toppen av de frodige fjellsidene ligger små landsbyer. Dette er nesten som et ”Cinque Terre Extra Large”.
Og det er vår!
I Ravello er vi på galleribesøk. Eller…? Det er ikke noe galleri, bare Bruno som liker å pynte butikken sin litt.
– Smak! Han skjenker opp stedets egen limoncello, sitronlikøren som Sør-Italia er så berømt for. – Dette er ekte vare! Slår han fast, tydelig stolt.
Og den er frisk og kraftig – og neppe noe å nippe mye av før svingene ned igjen.
– Det er akkurat her limoncelloen stammer fra, forteller Bruno og krever å bli trodd.
– Det sa de på Ischia også, sier jeg – og prøver å redde meg inn igjen fra en håpløs frekkhet. Disse nyansene er ikke så enkle på et fremmed språk. Men han tar det pent.
– Det er ganske enkelt, sier han og peker. – Ser du oljen her? Øverst i flasken? Og så fettperlene like under. Det er sitrusolje. Den viser at limoncelloen er laget på riktig vis. Så dere det på Ischia? Hehe, tenkte nok det.
Så får han oppskriften vår fra Ischia – og er enige om at i hvert fall den er riktig. Eller riktig nok. – Forskjellen ligger kanskje i sitronene.
Nyttår etter tur
Utsikten fra Ravello er utrolig. Bratte lier bukter seg mot øst og vest mens seilbåter og skip kniver om oppmerksomheten utpå milevis med solskimrende hav. Og etasjevis med nettopp sitrontrær fyller liene omkring.
Første gang vi så Ravello, var det nyttårsaften. Stormen hylte på 10. dag, men fyrverkeriet skulle opp. Ved halv tolv-tiden hadde fyrbøterne gått bananas på stranda i Maiori, der vi var. Passe utålmodige til italienere å være, hadde vi tenkt – før det spraket i vei noen kilometer nede i sørvest, i selve Amalfi. Og da de var ferdige, gikk rakettene til værs i Ravello.
– Slik gjør vi det alltid. Skyter raketter etter tur. Da varer moroa mye lenger, forklarte en. – Og i år ble det jo ekstra flott når vinden sendte alt mot oss!
Grotte à la Capri
Utover Amalfikysten vil mange besøke maleriske steder som Amalfi, Praiano eller Positano. Eller ta båten til Capri og La Grotta Azurra.
Men mange reiser rett forbi den fabelaktige Grotta dello Smeraldo; selv om den er en vel så stor opplevelse som hulen på Capri. Det beste er å leie seg en båt, eller du kan ta båten hit fra Amalfi. Eller som oss, ta heisen ned.
Lyset i hulen er fantastisk. Solen utenifra sender blågrønt havlys opp i den digre takhvelvingen med stalaktitter og pussige formasjoner. Selv heisgjester får en tur i robåt, og i hvert fall i lavsesongen får man god tid til å kjenne på stemningen, ta uskarpe bilder i halvmørket og kanskje ”oppdage” julekrybben på bunnen et sted under der du svever stille bortover. (Den første og eneste undervannsstatuen vi har sett siden San Fruttuoso!)
Hulen er ikke enorm, men absolutt en flott opplevelse. Få det med dere.
Selv var vi kanskje litt bortskjemt etter en tidligere båttur lenger sør ved Palinuro – eller svømmeturen inn i vår egen Neptuns hule på Basilicata-kysten. Dét var et minne for livet.
Jesu by m/gondol
En snøfri dag like over nyttår dro vi Amalfi-halvøya rundt. Det blåste fortsatt, og det var lite folk. Men de samlet seg i vei-skjæringer, trange svinger og… stort sett på de bratteste stedene. Likevel var de midt i sentrum:
Hele byer i miniatyr var bygget opp i småskrentene. Noen var bare et par meter lange eller høye, andre fylte hele svingen rundt. Masser av små hus, finurlige detaljer, bittesmå folk og fe – noen hadde til og med rennende vann og båter, ja hele havner og fiskemottak.
– Presepe! Det er en julekrybbe, bare litt utvidet, forklarer en stolt finsnekker like ovenfor Positano. – Det var jo mye annet enn bare en krybbe, kyr og gjetere rundt lille-Jesus, ikke sant?
– Imponerende! slår jeg fast.
– Da må du se bortest her også, sier han. En bitte liten, vanndrevet gondolbane tar de små innbyggerne i byen helt til fjells, over en meter opp. – Stilig?
Det eneste som ikke stemmer, ser vi etterpå, er at mange av husene har innlagt elektrisk lys. Men stearinlys ville vel fungert dårlig.
En krybbe for alle
Preseper har lange tradisjoner her i Italia. Napoli har kanskje de flotteste, men i Cinque Terre har de gjort konkurranse av det: Den største hittil dekket en hel liten åsside. I full størrelse og litt til. Er du heldig, kan du se den du også om du besøker Vernazza rundt juletider.
Men den mest gjennomførte vi har sett? I kokke-Carolines tavleby, Lavagna. Hele bydelen Bronzata i miniatyr, med karikaturer og det hele. God tur!
